torsdag 13. oktober 2011

Kort om Vygotskys teori og noen egne erfaringer - en sammenligning

-----Lev Vygotsky (1896 – 1934) greide til tross for sitt relativt korte liv å bidra med betydningsfulle tanker til pedagogikkfaget. Hans levde på første del av 1900-tallet i Sovjetunionen, som var et lukket land på mange måter. Hans tanker ble derfor ikke alminnelig kjent utover landegrensene før mange år etter hans død. (Lyngsnes & Rismark 2009, 61) Det er særlig innenfor den såkalte sosiokulturelle læringsteorien at han har gjort store bidrag. Dette er en retning som har fått fokus og fornyet aktualitet fra rundt 1990. (Imsen 2005, 270) Dette er også noe av grunnen for at jeg har valgt å trekke frem Vygotsky. I tillegg til at hans tanker gir meg innsikt i egen undervisning og åpner for bruk av flere verktøy, både på det praktiske og det mentale plan. Jeg vil avslutningsvis peke på noen av konsekvensene hans tanker kan få for min undervisning.


-----Ifølge sosiokulturelle læringsteorier kan læring og kunnskap ikke forklares ut fra individet alene, men må sees i lys av kulturen, språket og fellesskapet. Intellektuell utvikling har sitt utgangspunkt i sosial aktivitet. (Imsen 2005, 255) Den individuelle og selvstendige tenkingen er et resultat av det sosiale samspillet. Læring foregår ved at man går fra å gjøre ting sammen med andre til å gjøre ting alene. Altså fra det sosiale til det individuelle. (Imsen 2005, 258)

Ifølge Vygotsky er språk en viktig faktor for å tenke og for å lære. (Lyngsnes & Rismark 2009, 62) Det begynner med språket både for barn og for voksne.(Imsen 2005, 255) Det er et redskap til for å uttrykke ideer og stille spørsmål, skape begreper og kategorier, og slik sett også et redskap for utvikling av felleskapet. 

Den proksimale utviklingssone
Det den enkelte kan løse alene, på egen hånd, kaller Vygotsky for det aktuelle utviklingsnivået. Her gjør man det man kan best. (Lyngsnes & Rismark 2009, 62) Han introduserte begrepet den proksimale utviklingssone om det den enkelte kan greie i lag med en hjelper. Det er i denne sonen at læring foregår. (Imsen 2005, 258) Det er her lærere arbeider med elevene. (Læreren er den såkalte ”medierende hjelper” - som kan bedre) Utfordringen i utviklingssonen er å stimulere elevene til å arbeide sammen med andre, og gi hjelp og støtte på vaklende vei til å klare oppgaver på egen hånd. Det skal foreligge tankesamarbeid mellom elev og lærer. Læreren skal ikke gi svar, men veilede, stille spørsmål og gi hint. Denne fremgangsmåten kalles gjerne scaffolding på amerikansk eller stillasbygging på norsk. (Lyngsnes & Rismark 2009, 64) Det bygges et stillas eller et kognitivt reisverk ut fra det aktuelle utviklingssonen og inn i den proksimale. Begrepene er en videreutvikling av Vygotskys teori. På tilsvarende måte har teoretikerne Tharp og Gallimore utdypet den proksimale sone når de har identifisert 6 måter å assistere læring; dvs gjennom modellering, forsterkning, tilbakmelding, instruksjon, stille spørsmål, kognitiv strukturering. Vygotskys tanker kommer til anvendelse i klasserommet særlig gjennom lærernes bevisshet omkring den proksimale utviklingssonen.


Vygotsky - sett i forhold til egne (og subjektive) erfaringer
-----Jeg underviser i økonomi på videregående skoletrinn. Jeg kan forstå at sosiokulturell læringsteori står sterkt. Den er praktisk for lærere, og forklarer hvorfor ungdommer søker sammen i møte med faglige utfordringer, og kanskje i større grad enn før. Elever gjør ting sammen før de presterer individuelt. (Før ble lesesaler trolig brukt i større grad) Slik sett er sosiokulturell teori en del av et teorifelt som passer med dagens studiekultur. Samtidig gir den et praktisk (mentalt) rammeverk å arbeide ut fra som lærer.

Som tidligere nevnt har Vygotskys tanker gitt meg ny innsikt. Gjennom sitt vokabular og kognitive verktøy understøtter han typisk en undervisningssituasjon for meg. Min kjennskap og erfaring med denne kan således påvirke min undervisning. Når det er sagt opplever jeg Vygotskys tanker som gode og inspirerende. Økonomifaget er et fag som bruker elementer fra flere fag slik som f.eks matematikk på den ene siden til organisasjonsteori på den andre. Eller fra den ”hardere” og til den ”mykere” siden. Jeg opplever likevel at elevenes kollektive kunnskapsnivå er relativt lik fra starten av. Dette kan kanskje forklares med at økonomifaget er nytt for dem alle. Skjemaer og sammenhenger er nye. På den annen side vil jeg være forsiktig med generaliseringer, da variasjoner finnes med utgangspunkt i at elever er flinke i forskjellige fag og slik sett har en bedre forståelse av deler av økonomifaget. Disse forholdene er gjenkjennbare fra Vygotskys teori om det aktuelle utviklingsnivået. (Imsen 2005, 258) Jeg arbeider aktivt den første tiden med nye elever for å få et grep på hvor de står faglig, eller sagt på en muntlig måte; ”hvor landet ligger”.

Som mange fagområder har økonomi sitt eget stammespråk. Jeg er oppmerksom på det å få med alle elevene på nye begreper (og innholdet i disse) før jeg introduserer sammenhengene mellom dem. Ut fra kjent språk, jf. det aktuelle utviklingsnivået, introduserer jeg nye ord som jeg deretter gir et innhold. Så forteller jeg gjerne om sammenhengene mellom disse nye ordene eller begrepene. Ifølge Vygostky er språket helt sentralt for utvikling, individuelt og for samfunnet. Ifølge Lyngsnes & Rismarks fortolkning av Vygotsky bør jeg gi hint om sammenhengene, veilede og stille spørsmål i stedet for å presentere sammenhengene deduktivt. Dette vil i så fall være en direkte konsekvens av Vygotskys teori som eventuelt vil kunne påvirke min undervisning. Problemstillingen minner samtidig om stillas-metaforen til Lyngsnes & Rismark (s 64).  Jeg starter med det aktuelle utviklingsnivået, og bygger strukturer inn i proksimal utviklingssone.

På den annen side er min erfaring at økonomifaget også kan oppleves som et mosaikk-fag. Mange ”fliser” må legges før elevene eventuelt ser det store bildet. Vygostky sier at man skal ligge foran elevene. ”Undervisningen er god bare når den løper foran utviklingen” og som han sier ”for da vekker den til live de funksjoner i den proksimale sonen som er i ferd med å modnes” og ”.. det aldri kan bli full parallellitet mellom undervisningsforløpet og elevens utviklingsforløp”. (Imsen 2005, 261) Dette er forhold som tilsier at jeg bør tåle uroen det gir ved at kanskje mange kanskje ikke forstår. Jeg bør med andre ord ikke umiddelbart komme disse til unnsetning, men heller kanskje fortsette å løpe foran i - den proksimale utviklingssonen. Brikkene faller sannsynligvis på plass senere ifølge Vygotsky. Denne sitasjonen vil kunne være en praktisk konsekvens av Vygotskys teori i min undervisning.

Min oppmerksomhet omkring disse forhold gjør at jeg ser etter øyeblikkene hvor ny forståelse skapes hos elever. Dette er forhold som jeg eventuelt kan avpasse fremdriften etter. En utfordring ligger i det at man ikke kan se når lys går opp for den enkelte elev eller at sammenhenger forstås. Det går en grense for hvor mye en kan styre og planlegge undervisning ifl. Imsen 2005, 261. Det er kanskje vanskelig å forutse disse øyeblikkene, men ut fra egen erfaring kan man i noen tilfeller ”se” at elever oppdager sammenhengene. Det kan være gledelig. 


Kilder:

Lyngsnes, K., & Rismark, M. (2009). Didaktisk arbeid. 3.opplag. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Imsen, G. (2005). Elevens verden. Innføring i pedagogisk psykologi. (4. utg). Oslo: Universitetsforlaget.